Simone Hooymans
The Perpetual Tapestry
11.9.–15.11.2026
En bie beveger seg gjennom et billedteppe som er i ferd med å bli til.
The Perpetual Tapestry av Simone Hooymans er en flerkanals animasjon der et levende tekstilt landskap stadig forandres. Tråder trekkes, samles og veves sammen, mens andre deler av bildet løses opp. Bier beveger seg gjennom landskapet og griper inn i det som skjer. Det er noe både vakkert og urovekkende i denne bevegelsen – Det groteske og det skjønne eksisterer side om side, og ingenting i bildet synes å kunne opprettholdes uten samtidig å være i ferd med å forandre seg. Veven blir dermed ikke et bilde på en stabil verden, men på en verden i kontinuerlig tilblivelse.
Bien er verkets protagonist. Ikke som en individuell helt, men som en del av et kollektivt arbeid som aldri synes å kunne avsluttes. Den beveger seg gjennom en helhet den ikke kan overskue. Hver enkelt handling er liten, men inngår i et større system. Det som repareres ett sted, kan samtidig rakne et annet.
I denne bevegelsen oppstår en særegen erfaring av tid. Fortid, nåtid og det som ennå ikke har skjedd eksisterer samtidig i billedveven. Historien fremstår ikke som en lineær bevegelse mot et bestemt mål, men som noe som stadig vender tilbake, forskyves og veves på nytt.
Animasjonen vises i loop – vi trer inn i en bevegelse som allerede er i gang, og forlater den mens den fortsetter. Det som kan oppfattes som en avslutning, blir begynnelsen på en ny syklus. På denne måten blir selve visningsformen en del av verkets undersøkelse av gjentagelse, forfall og gjenoppbygging.
I utviklingen av The Perpetual Tapestry har middelalderens billedvev vært et viktig referansepunkt, særlig Apokalypse-teppet i Angers. Det monumentale teppet ble fremstilt på slutten av 1300-tallet og bygger på Johannes åpenbaring. Samtidig er det uløselig knyttet til sin egen samtid, en periode preget av krig, sykdom og sosial uro. Den bibelske apokalypsen ble dermed også en måte å gi form til samtidens erfaring av usikkerhet og forestående katastrofe. Hooymans aktiverer denne forbindelsen mellom historisk billedspråk og samtidsopplevelse. Den middelalderske billedveven blir ikke bare et kunsthistorisk referansepunkt, men en struktur som kan veves på nytt.
Animasjonen er avgjørende for hvordan denne billedverdenen kommer til uttrykk. Der den historiske billedveven er bundet til et fysisk materiale og et bestemt øyeblikk, lar animasjonen bildet selv forbli i bevegelse. Hooymans gjør dermed noe med billedvevens opprinnelige logikk: Det som tidligere ble fortalt gjennom en serie faste scener, blir her til en verden som hele tiden forskyves foran oss. Trådene kan trekkes, bildet kan rakne og nye sammenhenger kan oppstå. Tiden ligger ikke lenger bare i fortellingen, men blir en del av selve bildet.
Også vår tid er omgitt av apokalyptiske bilder. Krig, sykdom, klimakrise og økologisk sammenbrudd møter oss ikke som isolerte hendelser, men som en kontinuerlig strøm av bilder, varsler og informasjon. Katastrofen fremstår ikke nødvendigvis lenger som én kommende hendelse, men som noe vi allerede befinner oss i – og som stadig avløses av den neste.
Hva gjør det med vår forestilling om tid når det som tidligere kunne forstås som en forestående katastrofe, oppleves som en tilstand vi kontinuerlig befinner oss i?
Hos Hooymans blir apokalypsen derfor ikke først og fremst et bilde på verdens ende. Den blir en måte å undersøke hvordan vi forsøker å orientere oss i en verden der sammenbrudd og gjenoppbygging eksisterer samtidig.
Her oppstår også en forbindelse til hennes øvrige kunstnerskap, hvor natur, organismer og menneskelig erfaring inngår i større kretsløp. Det ikke-menneskelige er ikke bare bakgrunn for menneskets historie, men en aktiv del av den. Bien beveger seg gjennom denne verden uten å stå utenfor den. Den forsøker ikke å betrakte sammenbruddet på avstand, men arbeider midt i det.
Det er kanskje dette som gjør bien til en så tvetydig protagonist. Den kan leses som en figur for menneskelig utholdenhet, for kollektiv handling eller for vår stadig tilbakevendende trang til å reparere det vi selv er med på å bryte ned. Men den kan også forstås på andre måter. Bien er ikke gitt én bestemt betydning.
Det samme gjelder veven. Den kan være historie, natur, menneskelig sivilisasjon eller selve forsøket på å forstå sammenhengene vi inngår i. Trådene bærer spor av det som har vært, samtidig som de hele tiden trekkes inn i noe nytt. Det er ikke mulig å vite om veven er i ferd med å bli reparert, eller om den bare begynner å rakne på nytt. Kanskje ligger verkets uro nettopp her, i forestillingen om at forandring er mulig, samtidig som ingenting garanterer at den neste syklusen vil bli annerledes enn den forrige.
Men i det finnes også en skjør form for håp.Ikke nødvendigvis håpet om at katastrofen kan unngås, eller at historien beveger seg mot et bestemt bedre sted. Snarere ligger håpet i selve muligheten for å veve på nytt. I at en tråd kan trekkes tilbake, en struktur kan forskyves og et bilde kan oppstå på en annen måte. The Perpetual Tapestry tilbyr ingen avslutning på denne bevegelsen. Loopen fortsetter. Bien fortsetter å arbeide gjennom veven, mens bildet stadig forandrer seg. Om det vi ser er en begynnelse, en gjentakelse eller en reparasjon, forblir uavklart.
Simone Hooymans er en animasjonskunstner som forvandler akvarelltegninger til levende, omsluttende universer. Gjennom animasjon utforsker hun klimaendringer, samtidens globale politikk og menneskets forhold til naturen, og skaper et kritisk blikk på verden rundt oss. Arbeidene hennes har blitt vist internasjonalt på festivaler og utstillinger, blant annet Ars Electronica, Netherlands Film Festival og Beijing Short Film Festival, samt ved utstillinger og filmfestivaler i Europa, Asia og USA. Animasjonene hennes har også blitt vist på Statens Høstutstilling og Vestlandsutstillingen i Norge.
Kuratert av Malin Barth