Installasjonen Stillheten etterpå av Lars Staffan Evjen holder øyeblikket åpent.

​

Svart kull ligger rast utover i det hvite rommet. Massens utbredelse antyder en bevegelse som ikke lenger finner sted; det som kunne vært et dramatisk øyeblikk, er redusert til et stille avtrykk. Rommet synes å befinne seg i en tilstand av suspensjon – mellom hendelsen og dens konsekvens. Det er som om tiden selv er blitt forskjøvet: Vi ankommer i det øyeblikket hvor noe allerede har funnet sted, men hvor betydningen av det som har skjedd ennå ikke er fastlagt.

​

Kullet har en særegen evne til å gjøre tid fysisk. Materialet bærer med seg spor av en tidsdybde som overskrider menneskets forestillingsevne. Det er dannet av tidligere liv, organisk materiale som gjennom geologiske prosesser er blitt omdannet under trykk og varme. I det svarte stoffet møtes en fjern biologisk fortid og vår egen industrielle samtid.

​

Kullet er samtidig et av modernitetens mest potente materialer. Hentet opp fra jordens dyp har det vært omsatt til energi, varme, produksjon og bevegelse – en av de grunnleggende forutsetningene for den industrielle sivilisasjonens akselerasjon. Det er vanskelig å forestille seg moderniteten uten denne energien. I verket er den samme energien blitt liggende stille.

​

Dermed oppstår en forskyvning. Materialet løsrives fra sin funksjon og fremtrer som noe annet: som geologisk minne, som rest, som avleiring. Det industrielle og det organiske kan ikke lenger holdes adskilt. Kullet befinner seg samtidig i flere tider.

​

Variasjoner av installasjonen har Evjen tidligere vist ved ulike institusjoner, da under tittelen Uten tittel. Mens Uten tittel lar materialet stå uten en bestemt fortolkningsramme, åpner Stillheten etterpå for en forestilling om tid: noe har skjedd, noe har stanset, og vi kan befinne oss i det som kommer etter. Tittelen er lånt fra Rolf Jacobsens diktsamling med samme navn. Her på Kunsthall 3,14 er verket installert parallelt med Simone Hooymans utstilling The Perpetual Tapestry. Sammenstillingen med Hooymans verk kan også bidra til å forskyve hvordan vi møter Evjens installasjon. I møtet med begge verkene kan vi befinne oss i en tid vi ikke kan overskue, mellom det som har skjedd og det som ennå kan komme.

​

Her kan «etterpå» også leses som noe mer enn et litterært bilde. Det blir en romlig erfaring. Vi er allerede der, i etterpået.

​

Spørsmålet blir derfor ikke bare hva som har skjedd, men hva et slikt «etterpå» innebærer. Hva skjer med vår forståelse av tid når et materiale fra en fjern geologisk fortid ligger foran oss som en rest av en relativt kort, men voldsom menneskelig historie?

​

Kullet forbinder oss med en verden før mennesket, samtidig som det er uløselig knyttet til verdenen vi har bygget. Det som en gang var levende, er blitt energi. Energien er blitt industri. Industrien har satt verden i bevegelse. Og nå ligger materialet igjen som en mørk avleiring i et hvitt rom.

​

Her oppstår også forestillingen om hjemløshet som et mulig underliggende motiv. Hjemløshet handler i denne sammenhengen ikke om å mangle et fysisk sted å bo, men kan forstås som erfaringen av å ha mistet forbindelsen til det man selv er en del av: jorden, naturens ulike tidsskalaer, andre levende vesener og de store sammenhengene som eksisterte før mennesket gjorde seg selv til verdens målestokk.

Kanskje handler hjemløshet her også om å ha mistet følelsen av å høre til i tiden. Mennesket har gjort seg selv til en kraft som forandrer verden i et tempo som står i sterk kontrast til de geologiske prosessene som har formet materialet foran oss. Vi lever i en tid vi selv har satt i bevegelse, samtidig som vi er avhengige av sammenhenger vi ikke selv har skapt.

​

Mennesket har kommet sent inn i jordens historie. Vi er en kort episode i en langt større biologisk og geologisk fortelling. Men «sent» kan også bety at vi først nå begynner å forstå hvor sent det faktisk er. Vi oppdager sammenhenger etter at vi har brutt dem. Vi forstår avhengigheten av naturen samtidig som vi forsøker å gjøre oss uavhengige av den.

​

Det er en bevegelse som peker fremover, men som samtidig gjør oss oppmerksomme på det vi kommer fra. Er det en vedvarende uro over denne bevegelsen? Ikke nødvendigvis en avvisning av teknologien, men en mistanke mot forestillingen om at utvikling alltid er ensbetydende med fremskritt. Den moderne verden er organisert omkring hastighet, produksjon og overskridelse. Alt synes å være rettet mot det som kommer etterpå.

​

Verket kan vende betrakterens perspektiv. Det holder oss i øyeblikket etter. Her blir stillheten ikke bare fravær av lyd, men en motvekt til akselerasjonen. Et midlertidig opphevet produksjons- og konsumentregime. Et rom hvor materialet ikke lenger skal tjene en funksjon, men ganske enkelt være til stede.

​

Hva vil være igjen etterpå? Spørsmålet peker bakover mot det som allerede har skjedd, men også fremover mot en tid vi ennå ikke kjenner. Det er et spørsmål om konsekvens, men også om hva som blir stående når bevegelsen har stanset. Mellom disse to retningene oppstår installasjonens egentlige spenning.

​

Kullet ligger der som fortid, men også som mulig fremtid. Som energi og rest, som natur og kultur, som bevegelse og stillhet.

​

Tittelen Stillheten etterpå lukker ingen betydning. Den lar oss bli værende i dette mellomrommet – i et rom hvor et ras har stanset, hvor tiden synes å ha fått en materiell form, og hvor «etterpå» ennå ikke har bestemt hva det skal bety.

​

Kuratert av Malin Barth